Du er ikke lat. Du er bare biokjemisk avlogget.

Noen dager føles kroppen din som en telefon med 4 % batteri, på strømsparingsmodus, der alle apper tar hundre år å åpne og skjermen blinker nervøst i sollys. Ikke fordi du gjorde noe galt. Men fordi systemet ditt er koblet fra laderen.

Og vet du hva? Det er ikke viljestyrke du mangler.

Det er elektroner.

Helt bokstavelig.

For inni deg – i hver eneste celle – finnes det små kraftverk som burde fyre som et italiensk kjøkken på fredag ettermiddag. Men isteden går de som en kommunal kantine i juleferien. Jeg snakker selvfølgelig om mitokondriene. Disse små, lunefulle kraftverkene som produserer energien du ER.

Og når de ikke har det bra, blir du ikke deg.

Så hva gjør vi? Vi prøver å skjerpe oss. Vi drikker kaffe, snakker hardt til oss selv, rister på hodet og reinstallerer kalender-appen. Men det hjelper ikke å be en død mobil om å våkne.

Du må plugge deg inn igjen.

Jeg lærte det på den harde måten. Etter uker, måneder, år med utmattelse, hjernetåke, migrene og kroppen som et seigt, gult post-it-lim. Jeg trodde det var meg. At jeg var ødelagt.

Men det var bare cellene mine som ikke fikk det de trengte.

Magnesium. Sollys. Stillhet. Salt. Sirkulasjon. Søvn. Selvkontakt.

Og den verste fienden? Ikke stress i seg selv – men kronisk frakobling. Når du slutter å merke når du trenger å tisse, når du er sulten, når du er trist. Når alt bare sklir, og det eneste du klarer å gjøre… er å late som du fungerer.

Jeg skriver ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet.

Jeg skriver det for å si at du ikke er alene. Og at det finnes en vei tilbake.

Så her er det jeg vil du skal vite:

– Du trenger ikke prøve hardere. Du trenger å lade smartere.
– Du trenger ikke å prestere mer. Du trenger å forstå deg selv bedre.
– Og du trenger ikke å vente på tillatelse. For kroppen din er din, og du kan begynne nå.

Start med én ting. En tur med sol i øynene. En skvis sitron i et glass med vann og mineralsalt. En god latter. En ekte utpust. En klem. En dyp, treg bevegelse som får deg ned fra hodet og inn i kroppen.

Det er ikke hokuspokus. Det er elektroner. Biologi. Og ja – litt magi.

Og jeg lover deg: Når du kobler deg til deg selv igjen, vil du kjenne det.

Ikke i hodet først. Men i hjertet. Og helt innerst i mitokondriene dine.

Vi er mange som har gått veien tilbake fra et liv i energigjeld. Jeg er en av dem.

Så hvis du er midt i mørket akkurat nå, vit dette:
Det er ikke deg det er noe galt med.
Det er bare lyset ditt som trenger litt hjelp til å slå seg på igjen.

Og det er mulig. Det er alltid mulig.