En HELT vanlig dag – sett med øynene til nervesystemet ditt

(Altså meg. Ikke deg. Du er kjøttsekken.)

06:47 – SYSTEMET ER UNDER ANGREP
Alarmen går. Ikke én gang. Tre.
Og hver gang du slumrer? Et nytt miniatyr-hjerteinfarkt.
Jeg, det autonome nervesystemet, våkner før deg – for å beskytte kjøttsekken du bor i.
Men du?
Du våkner ikke. Du VRAKES ut av søvnen. Med skingrende sirene og plutselig lys.
Full beredskap. Adrenalin. Kortisol. Alt ut.
Gratulerer – du har sparket i gang dagen med en biokjemisk krigsalarm.
Kaffen kommer før vannet. Blodsukkeret daler før du har spist.
Og jeg har vært våken i åtte minutter og vurderer allerede å trekke ut ledningen.

07:12 – KOFFEIN. PÅ TOM MAGE. IGJEN.
Du tror kaffe er oppvåkning.
Jeg vet det er panikk på flaske.
Kjøttsekken rister. Hjertet banker. Du blir “klar”.
Jeg prøver å sette deg i balanse.
Du svarer med bøttevis av koffein og TikTok før tarmen har våknet.
Har du prøvd å ikke gjøre dette?
Nei, nei – klart ikke. Bedre å stirre ned i skjermen med pupiller som eier rommet.

08:03 – VALGHELVETET STARTER
Hva skal du ha på deg.
Hva skal du spise.
Hva sa hun i går.
Hva om du aldri får betalt den regningen.
Hva hvis barna hater deg.
Hva hvis huden din eldes som en avocado?

Jeg – det biologiske hovedkvarteret – forsøker å holde homøostase.
Du – kjøttsekken – fyrer løs med eksistensielle mikrostress før klokka åtte.
Du tenker du er flink. Jeg vet du er farlig nær katastrofemodus.

08:52 – TRANSPORTINFERNO
Kroppen du sitter i har nå suttet på skuldrene i 40 minutter.
Pulsen er lett forhøyet, men du merker det ikke, fordi du er for opptatt med å holde inne magen og irritere deg over folk som puster.
Du holder pusten selv. Jeg registrerer det.
Du merker det ikke før du når frem – og er utmattet av å ha sittet stille.
Og du lurer på hvorfor.

09:03 – SKJERM + STRESS = NEDBRYTING
Du åpner mail.
Jeg leser fare.
Du åpner Teams.
Jeg leser trussel.
Du åpner LinkedIn.
Jeg leser sammenlignings-angst med bonusfunksjon.
Alt du gjør nå sender signaler om kamp, flukt og trussel.
Men du sitter.
Uten å røre deg.
I tre timer.
Med konstant spenn i kjeven.
Så spør du hvorfor du har vondt.
Du spør hvorfor du ikke puster.
Jeg spør: Er du seriøs?

12:43 – “LUNSJPAUSE” (eller “spis mens du stresser i vei”)
Det kjøttet du bor i tygger ikke.
Det bare svelger og scroller.
Og jeg, som trenger signaler om trygghet for å sette i gang fordøyelsen?
Jeg får nada. Null. Zip.
Men hei, du fikk svart på den mailen samtidig, så effektivt, ikke sant?
Ja.
Som å spise middag under en bombealarm.

14:08 – KOLLAPS AV ALT
Nå begynner småelektrisk flimring. Uro. Trang til snacks.
Du tror det er deg.
Det er meg.
Jeg ber om hjelp.
Du gir meg sukker og dopamin.
Takk for ingenting.
Vi kjører nå insulinberg-og-dalbane rett inn i sosialt sammenbrudd.

16:40 – “JEG ER SLITEN”
MEN DU REGULERER DEG IKKE
Du sier du er sliten, men i stedet for å gi meg ro –
du scroller.
Du stresser.
Du snakker med folk du ikke orker.
Du later som du har overskudd.
Du fortsetter som om kroppen er en maskin.
Jeg skriker.
Du ignorerer.

19:07 – KVELDSSONEN, OGSÅ KJENT SOM “NEI TAKK, JEG HVILER IKKE”
Jeg har forberedt søvn.
Nervesignaler er sendt. Melatoninproduksjonen klargjort.
Og hva gjør du?
Skjerm.
Lys.
Snacks.
Nyhetssaker om krig og klima.
En liten diskusjon i kommentarfelt.
Så roper du plutselig “hvorfor får jeg aldri rooo?”

Kanskje fordi du har sabotert absolutt alt jeg har prøvd på i dag.
Kanskje fordi du ikke har latt meg regulere deg én eneste gang.
Men ja, legg skylda på været.
Eller månen.
Igjen.

00:23 – SØVNFORHANDLINGENE ER I GANG
Du ligger i senga.
Tanker raser.
Kroppen er anspent.
Hjertet jobber.
Og du spør: “Hvorfor får jeg ikke sove?”
Skal jeg liste det opp?
Eller skal vi bare kalle det biologisk hevn?

Jeg er nervesystemet ditt.

Jeg har prøvd å hjelpe deg hele dagen.
Jeg er lynrask, lojal og i stand til å holde deg i live i ekstreme situasjoner.
Men du – kjøttsekken – gir meg ingen pauser.
Du ignorerer mine signaler.
Du prioriterer skjermer, stress og produktivitet.
Du bruker viljestyrke som våpen mot din egen biologi.

Jeg er ikke ute etter perfeksjon.
Jeg vil bare ikke dø i forsøket på å redde deg fra deg selv.

Så neste gang du sier “jeg vet ikke hva som er galt med meg” –
– kanskje du skal spørre meg først.

For jeg vet.
Jeg har visst det hele tiden.

– Hilsen det autonome nervesystemet
(for tiden utslitt, uelsket og på nippet til å gå av med pensjon)