Du merker det ikke før du blir deg selv igjen
Det er nesten komisk, egentlig.
Hvordan vi kan leve i årevis i en kropp som ikke fungerer – og likevel tenke at det er sånn det skal være.
Vi blir vant til det. Til energien som aldri strekker til. Til å alltid være litt irritert. Til å sove uten å hvile. Tenke uten å lande. Spise uten å bli mett. Puste uten å kjenne det.
Og det verste? Vi kaller det “hverdag”.
Vi tenker: “Jeg er bare litt sliten.”
“Det er sikkert bare stress.”
“Alle har det vel sånn.”
“Det går sikkert over.”
Men det gjør det ikke.
For kroppen din skrur ikke seg selv tilbake. Den tilpasser seg. Den overlever. Den senker standarden. Og du følger etter – uten å merke det.
Du spiser maten, men tar ikke opp næringen.
Du sover natta, men får ikke restitusjon.
Du gjør “alt riktig”, men føler deg feil.
Og sakte, men sikkert, mister du deg selv.
Ikke i et smell. Ikke i et traume. Men i et stille, daglig svik mot din egen biologi.
Du er ikke lat. Du er ikke svak. Du er bare frakoblet.
Du har mistet kontakten med det systemet du egentlig er bygd for å leve i.
– Du ser skjermlys i stedet for sollys
– Du hører varsler i stedet for stillhet
– Du sitter stille mens kroppen ber om bevegelse
– Du skyller ned kaffen i stedet for å tygge maten
– Du overstyrer signalene fordi du “ikke har tid til å stoppe opp”
Og kroppen din tolker det hele som fare. Hele dagen. Hver dag.
Den tror ikke lenger at du er trygg.
Og derfor gjør den det kroppen gjør når den ikke føler seg trygg:
Den holder igjen.
Den holder tilbake søvnen, gleden, kreativiteten, forbrenningen, nærværet.
Fordi du ikke har gitt den noen grunn til å slippe taket.
Men her er det de fleste glemmer: Du kan få alt tilbake.
Kroppen din har ikke glemt. Den har ikke gått i stykker. Den har bare satt systemene på pause – i påvente av signalet om at det er trygt å komme tilbake.
Og det signalet kommer ikke fra tankene dine.
Ikke fra affirmasjoner. Ikke fra motivasjon.
Det kommer fra handlinger. Fra biologi. Fra rytme, lys, stillhet, bevegelse, næring og pause.
Du trenger ikke piske deg i gang. Du trenger å justere – og gjøre det kroppen faktisk forstår.
Det du kaller "deg" finnes fremdeles.
Bak støynivået. Bak søvnmangelen. Bak inflammasjonen og rastløsheten.
Du finnes fortsatt. Den versjonen av deg som tenker klart, sover tungt, føler seg trygg, er kreativ, snakker rolig, ler oftere, tar bedre valg.
Men den versjonen får ikke plass når kroppen er i konstant krisemodus.
Så kanskje det er på tide å gi den en vei tilbake.
Det starter ikke med et nytt kosthold.
Det starter ikke med en ny treningsplan.
Det starter ikke med “nå skal jeg skjerpe meg”.
Det starter med én ting:
Tillatelse.
Tillatelse til å skru av.
Tillatelse til å puste ut.
Tillatelse til å føle at det holder.
Tillatelse til å ta deg selv på alvor – ikke fordi du må prestere, men fordi du faktisk er verdt å ha det bra i kroppen du lever i.
Og ja – vi snakker om dette i fellesskapet vårt.
Der inne deler vi alt du aldri fikk lære: hvordan du nullstiller kroppen. Hvordan du bygger opp igjen tilliten mellom deg og biologien din. Hvordan du gjør det enkelt.
Vil du være med?
Du merker det ikke før du blir deg selv igjen.
Men når det skjer?
Da skjønner du hvor borte du egentlig var.
